Det var engang en jente (som ikke ble venner med maten sin)
Og jeg er nok ikke så veldig unik. Desverre er det nok ganske mange som ikke er venner med mat. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg ikke var en av dem. Men jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske. Mye av det kan nok forklares med at jeg ble mobbet en hel del på barne og ungdomsskolen fordi jeg var feit. Det triste er at når jeg ser bilder av meg selv fra den tiden nå, så ser jeg jo at jeg ikke var det. Men gjort er gjort og spist er spist.
Men det kjiipeste med å ikke være venner med maten sin, er den ufordragelige, hånlige og veldig irriterende lille stemmen som dukker ubedt og uanmeldt opp hver gang han synes at jeg har spist noe "feil". Jeg tror de fleste har en sånn en av og til. En som finner det for godt å kommentere hvis du har noe du egentlig vet at du ikke burde. En liten djevel som minner deg akkurat hvor mange kalorier det er i den pizzaen, og hvor jævlig unødvendig det var. Men nå er nok kanskje ikke jeg helt riktig nagla, for det er mer som ikke stemmer her skjønner du :) En kjapp liste er kanskje på sin plass:
- I noen perioder spiser jeg akkurat det jeg vil og trives med det, uten at vekten øker noe særlig. Det er fordi jeg ofte trenger mye i disse periodene også.
- I noen perioder så bare spiser jeg hele tiden, uten å trene. I disse periodene så er det litt sånn Bridhet Jones tendenser, dvs spis alt du finner i kjøleskaper, og har ingen sett deg spise det så gjelds det ikke!
- Av og til blir jeg kalori besatt. Da blir hjernen min til en stor kalori kalkulator som bare går og regner ut hvor mye kalorier det er ialt jeg spiser. Og når jeg er sånn så vi jeg helst ikke spise noe som har over 100 kcal pr 100 gr. Pluss at jeg hele tiden forteller min kjære sambo hvor mye kalorier det er i alt mulig. Needless to say, så er jeg ganske stressa på mat i sånne perioder.
- Så har vi munche periodene. Da spiser jeg alt for mye alt for fort, og får enormt dårlig samvittighet etterpå. Det er disse jeg liker dårtligst. For de er så slitsomme. Det er en evig berg og dalbane av desperasjonstrening og ulvehunger.
Så mitt nyttårsforsett dette året er ikke å slanke meg hovedsakelig, selv om det er det tenkte resultatet, men derimot å bli venner med maten min. Og dermed skape meg en livsstil som jeg kan leve med i mange år! Akkurat nå føles det som utopia, men jeg sikker på at hvis jeg bare tar det i passe tempo så går det. Og i passe tempo skal 25 kilo av, jeg skal slutte å røyke så mye (kanskje bare festrøyke eller kanskje ikke det heller), jeg skal bli litt flinkere til å følge opp treningen og jeg skal bruke det teite treningsabonnementet jeg allikevel har bundet meg til. Men jeg skal ikke nekte meg noe som helst, for da kommer det bare å gå at skogen som så mange gange som før.
- Er det noen fler som skal ha dette som forsett? Eller som skal ned i vekt? Eller som bare vil komme i bedre form? Eller kanskje bare ikke er helt venner med maten sin?
